Mandag 12. februar 2024 sto byggeprosjektet Oceana Water World, Lisebergs kommende storattraksjon i Göteborg, i flammer. Vannparken, som var planlagt åpnet sommeren 2024 og skulle bli Nordens største innendørs badeanlegg, ble i stedet rammet av en katastrofe: så godt som hele prosjektarbeidet ble totalskadet, flere ble skadet og én person omkom.
I kjølevannet av katastrofen har det oppstått en rettslig tvist mellom Liseberg og parkens prosjektforsikrer, Trygg-Hansa. Det handler om 1,02 milliarder svenske kroner og det som antageligvis må antas å være en uklar prosjektforsikringspolise.
Hva skjedde?
Statens Havarikommisjon ("SHK") avga sin sluttrapport den 20 mars 2025 og konkluderer i denne med at brannen med stor sannsynlighet oppstod i forbindelse med sveising, såkalte "heta arbeten" (varme arbeider) av et plastrør tilhørende en vannsklie under oppføring. Som årsak til ulykken konkluderer SHK med følgende:
"Brister i det systematiska arbetsmiljöarbetet på byggarbetsplatsen medförde att arbetet med omledningsrören utfördes utan tillräckliga förutsättningar. Det har funnits brister i kunskaper om riskerna med arbetet, utförandet och planeringen. De brandrisker som var förknippade med arbetet identifierades och hanterades därför inte."
I praksis hevdes det at varme arbeider ble utført uten tilstrekkelige sikkerhetstiltak, manglende godkjennelse for deler av arbeidet som skulle utføres og uten dedikert brannvakt.
Brannen spredte seg raskt gjennom ventilasjons- og rørsystemet og gjorde slokkearbeidet ekstremt vanskelig. Ifølge redningsmannskapene på stedet ble situasjonen ytterligere forverret av en eksplosjon, trolig forårsaket av oppsamlede branngasser.
Dagen etter var nesten hele konstruksjonen totalskadet og konsekvensene for prosjektet ble umiddelbart dramatiske: forsinkelse på flere år, enorme merkostnader og til slutt en milliardtvist med prosjektforsikringsselskapet.
Prosjektforsikringen
Oceana-prosjektet var dekket av en omfattende prosjektforsikring hos forsikringsselskapet Trygg-Hansa. Forsikringen var tegnet av Liseberg og skulle omfatte hele prosjektet. Forsikringen var altså en såkalt byggherrestyrt løsning og skiller seg dermed fra det som ofte er normal-løsningen hvor entreprenøren tegner en egen prosjektforsikring.
Byggherrestyrte prosjektløsninger blir mer og mer vanlige på større prosjekter og har mange fordeler. Blant annet får byggherre mer kontroll på forsikringsløsningen og den risiko som det er ønskelig at man mitigerer. I tillegg er tanken bak en slik forsikring at hovedfokuset skal være på prosjektet, og ikke på hvem som bærer ansvaret dersom en skade skulle oppstå. På skadetidspunktet hadde Liseberg tegnet en prosjektforsikring med følgende dekninger:
Eiendomsskade (allrisk): dekker fysiske skader på prosjektet.
Avbruddsforsikring (Delay in start up – DSU): dekker inntektstap og kostnader ved forsinket ferdigstillelse.
Ansvarsforsikring: dekker erstatningskrav fra tredjeparter.
Det faktum at polisen er relativt omfattende og i tillegg er byggherrestyrt gjør at det vekker oppsikt langt utover Sverige at Trygg-Hansa nå har avvist kravet fra Liseberg på 1,02 milliarder SEK.
Begrunnelsen for avslaget handler om klassiske, men vanskelige forsikringsrettslige spørsmål – hvem hadde den forsikrede interessen på skadetidspunktet og hvor langt kan forsikringsselskapet gå for å hevde at andres handlinger må få konsekvenser for forsikringstakeren selv?
Forsikret interesse
Kjernen i tvisten dreier seg først og fremst om spørsmålet om forsikret interesse. Forsikringsselskapet hevder at risikoen for prosjektet lå hos entreprenrørene NCC og WhiteWater på tidspunktet for brannen, og at det dermed ikke har oppstått noe dekningsmessig tap for Liseberg som byggherre. Trygg-Hansas anførsel på dette punktet er tatt inn i Lisebergs pressemelding vedrørende søksmålet. Trygg-Hansa hevder følgende:
"Liseberg saknar försäkrat intresse, då risken för skada på anläggningen vid tidpunkten för branden låg hos entreprenörerna NCC och Whitewater. Det ankommer därför på entreprenörerna att återställa skadan utan kostnad för Liseberg. Enligt Trygg-Hansa har Liseberg därmed inte heller lidit någon skada av branden."
Argumentet er at entreprenørene, som fortsatt sto midt i byggeprosessen, hadde plikt til å levere ferdig vannparken, og at Liseberg derfor uansett ville fått den gjenoppført uten egne kostnader. Tapet ligger dermed på entreprenrørenes hånd og ikke hos Liseberg. I dette ligger det en vurdering av hva som skal anses å være overlevert til byggherre og fra hvilket tidspunkt en slik overlevering i så fall skal anses å ha skjedd.
Liseberg bestrider Trygg-Hansas synpunkt og viser til at de var eier av bygget og at prosjektkontraktene var utformet slik at risikoen lå hos Liseberg som byggherre. Når nesten hele anlegget ble totalskadet, var det følgelig Liseberg som pådro seg det økonomiske tapet, og ikke kun entreprenørene slik Trygg-Hansa hevder.
Etter alt å dømme – sett i lys av tvisten som har oppstått – fremstår den byggherrestyrte prosjektforsikringen som dårlig tilpasset ordlyden og forutsetningene i det underliggende avtaleverket mellom partene. Det synes å foreligge uklarheter både i forsikringsvilkårene og i kontraktsgrunnlaget, noe som har bidratt til at partenes forutsetninger og forventninger til forsikringsavtalen ikke er blitt innfridd.
Dette understreker hvor viktig det er at både byggherre, entreprenør og forsikringsselskap avklarer hvem som faktisk bærer risikoen, og at dette gjenspeiles tydelig i forsikringsvilkårene.
Smitteregel og grov uaktsomhet
Det andre hovedspørsmålet er forsikringsselskapets anførsel om at det foreligger en såkalt "smittoregel" i svensk forsikringsrett ved at entreprerenørens grove uaktsomhet kan "smitte" over på Liseberg som forsikringstaker. Trygg-Hansa hevder at det var entreprenørenes håndtering av varme arbeider som fremkalte brannen, og at disse handlingene var så klanderverdige at de må anses som grovt uaktsomme.
Både i norsk og svensk forsikringslovgivning er det bestemmelser som sier at dersom forsikringstakeren har opptrådt grovt uaktsomt så kan erstatningen settes ned eller falle bort ved såkalt avkortning. Forutsetningen er at den som utfører den grovt uaktsomme handlingen identifiseres med forsikringstakeren.
I norsk forsikringsrett krever slik identifikasjon at personer eller personkrets er definert i vilkårene. Den svenske loven krever at en person med "ledende stilling" har utført slike handlinger. Dermed oppstår spørsmålet om en kontraktsmedhjelpers handlinger kan tillegges en byggherre på samme måte som om de var egne ledende ansatte.
Utfallet av denne diskusjonen vil kunne få stor betydning utover Liseberg-saken. Dersom domstolen aksepterer Trygg-Hansas smitteregel, kan forsikringsselskapene i større grad fraskrive seg ansvar ved å vise til kontraktsmedhjelperes grove uaktsomhet i slike prosjektforsikringer. Etter mitt syn vil dette gi en mindre robust prosjektdekning enn det som tidligere har vært forutsatt og byggherre vil i så fall stå i en annen og påta seg en mer avledet risiko enn det som tidligere har vært antatt.
Sikkerhetsforskrifter og "heta arbeten"
Et tredje sentralt tvistetema gjelder om det forelå brudd på polisens sikkerhetsforskrifter. Dette er bestemmelser i forsikringsvilkårene som pålegger den forsikrede å opptre på en bestemt måte for å redusere risikoen for skade. Typiske eksempler i prosjektforsikringer vil være krav til brannvakt, tilgjengelige slukkeredskaper osv.
Både SHK og brannvesenet har slått fast at reglene for tillatelse, tilsyn og brannvakt ikke ble fulgt under sveisingen som utløste brannen. Dersom dette utgjør et brudd på sikkerhetsforskriften kan forsikringsselskapet redusere eller nekte erstatning i den grad bruddet har hatt betydning for skadeårsaken (årsakssammenheng).
En av spørsmålene som partene særlig tvister om er hvem som hadde plikt til å påse at reglene ble fulgt. Var det NCC som totalentreprenør, WhiteWater som underentrepernør, eller lå ansvaret på Liseberg som byggherre? Og vi er igjen tilbake til spørsmålet om identifikasjon – dersom Liseberg ikke var ansvarlig for å overholde sikkerhetsforskriftene i egen polise, foreligger det da identifikasjon med entreprenørene?
Dette spørsmålet viser hvor komplisert det kan være å håndtere sikkerhetsforskrifter i store byggeprosjekter. Ansvaret kan være delt på flere nivåer og utfallet avhenger av hvordan domstolen vurderer både rollefordeling og kausalitet.
Delvis dekning: avbrudd og ansvar
Intressant nok har Trygg-Hansa akseptert dekning under avbruddsforsikringen, med et foreløpig maksbeløp på 70 millioner SEK. Forsikringsselskapet har også åpnet for dekning under ansvarsforsikringen for eventuelle tredjepartskrav.
Dette viser at forsikringsselskapet differensierer mellom dekningene. Eiendomsskaden bestrides på grunnlag av forsikret interesse, grov uaktsomhet og brudd på sikkerhetsforskrifter. Dekningene for avbrudd og ansvar synes å være utenfor disse diskusjonene enn så lenge.
Vet du hva som er forsikret dersom skaden inntreffer?
Oceania-brannen illusterer med all tydelighet hvor komplisert et forsikringsoppgjør kan bli i store byggeprosjekter.
Det er særlig tre problemstillinger som jeg vil at du tenker over når du tegner en slik forsikring, enten på egne vegne eller dersom du megler forsikring på andres vegne:
Forsikret interesse: hvem bærer den økonomiske risikoen dersom det skulle oppstå en skade? Sammenfaller sikredes oppfatning av dette med det forsikringsavtalen legger til grunn? Og er det underliggende avtaleverket tilpasset en slik forutsetning?
Identifikasjon: Har alle klart for seg hvem som identifiseres i polisen?
Sikkerhetsforskrifter: Hva sier sikkerhetsforskriftene? Hvem skal påse at disse blir etterlevd? Er sikkerhetsforskriftene gjennomgått og klart for alle deltakere i prosjektet?
Det er essensielt – spesielt i byggherrestyrte forsikringsløsninger – at alle parter har en felles forståelse av de nevnte spørsmålene før en eventuell skade inntreffer i byggeprosjektet.
Et marerittscenario oppstår dersom Trygg-Hansas syn får gjennomslag og Liseberg likevel ikke har forsikret byggearbeidene som forutsatt. Dersom verken NCC eller WhiteWater har tegnet en prosjektforsikring som dekker skadene – i den tro at Liseberg hadde sørget for dette – kan partene i verste fall sitte igjen med en milliardkostnad. Hvem som til slutt blir ansvarlig i et slikt tilfelle, er både et juridisk og økonomisk mareritt.
Har du behov for mer innsikt i prosjektforsikring eller ønsker råd i et konkret tilfelle? Da er du velkommen til å ta kontakt.