Det er midt i julestria i 2018. En familie på åtte har nettopp avsluttet matlagingen og har satt seg ned for å spise. Stemningen brytes brått da en av barna kjenner lukten av noe brent. Moren skynder seg ut på kjøkkenet og ser med forskrekkelse at hun har glemt å skru av en kokeplate. Flammene har allerede slukt kjelen og slår nå opp langs veggen bak komfyren. Hun får ut alle barna, men kort tid etter står boligen som familien har fått tildelt av Rana kommune i full fyr.
En barnefamilie står uten bolig. Og den private boligeieren som har leid ut sin bolig til Rana kommune, som igjen har fremleiet denne til den uheldige familien, står igjen med en totalskadet bolig. Boligeieren melder naturlig nok kravet til sitt forsikringsselskap, Gjensidige – som i sin tur gjenoppfører boligen til en prislapp på nærmere 8,4 millioner kroner.
Saken stopper ikke der. Langt ifra.
Gjensidige fremmer nemlig et regresskrav for sitt tap mot Rana kommune. Kommunen vil ikke bli ranet på høylyst dag og avslår kravet. Kommunen hevder at det ikke finnes rettslig grunnlag for å fremme et slikt regresskrav – og dessuten kan ikke Gjensidige få erstattet sine utlegg fult ut da utmåling under en forsikringsavtale er noe annet enn utmåling i forbindelse med et erstatningsoppgjør.
Dermed starter det som skal utvikle seg til en juridisk ping pong match som har gått opp og ned i rettsystemet, fra tingrett til lagmannsrett og helt til Høyesterett – to ganger, og som vel må sies å være norgeshistoriens lengste regressak.
Første sett: Saken for tingretten (THEL-2022-185120)
Som nevnt fremmer Gjensidige et regresskrav mot kommunen. Kommunen på sin side mener at Gjensidige mangler et rettslig grunnlag for et slikt krav – det var jo ikke kommunen som forårsaket brannen!
Og for å forstå denne saken litt bedre må vi nå gå litt ned i den juridiske puddingen. Bear with me.
For at Gjensidige skal nå frem med et krav om regress, så må Gjensidige ha et rettslig grunnlag for et slikt krav. For tingretten mente partene at et slikt rettslig grunnlag i all hovedsak må søktes i skadeerstatningsloven § 4-2 første ledd. Denne bestemmelsen lyder:
I det omfanget det er på det rene at en skade kan kreves dekket av forsikring for tingskade eller annen formuesskade, kan den skadelidte bare gjøre gjeldende sitt erstatningskrav mot den ansvarlige skadevolder dersom skaden er voldt: a) ved forsett eller grov uaktsomhet av den ansvarlige selv, eller b) i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet.
Hovedspørsmålet for tingretten var dermed om skaden var voldt i det som kan defineres som "ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet."
Tingretten var enig med Gjensidiges argumentasjon og konkluderer med at kommunen måtte identifiseres med sin fremleietaker og måtte dermed anses som "ansvarlig skadevolder" etter bestemmelsen.
Tingretten fnyser nærmest av kommunens argumenter – selvfølgelig er bosetting og integrering av flyktninger en kommunal oppgave, og må anses å være "likestilt virksomhet". Hva gjelder tørrkoking mener tingretten å finne støtte i praksis fra domstolen for at det er virksomhetens art som er avgjørende og ikke hvilken aktivitet som den skadevoldende handling springer ut av som er avgjørende. Og dermed gis Gjensidige – i tingretten – rettslig adgang, med skadeerstatningsloven § 4-2 bokstav (b) i hånd, til å fremme regresskravet mot kommunen.
Det er tolkningen og anvendelsen av skadeerstatningsloven som fører til ping pong kampen mellom partene i første omgang. Men saken har flere sider, og tapets størrelse og beregningen av tapet blir også et tema som skal krydre denne matchen.
Hva gjelder utmålingen av tapet konkluderer tingretten med at Gjensidiges forsikringsoppgjør er noe annet enn et regresskrav, og kommer til at Gjensidige må tåle en reduksjon av sitt krav på dette grunnlaget. Av det totale regresskravet på ca. 8,4 millioner kroner kommer tingretten til at Gjensidige kan kreve ca. 7,2 millioner kroner av kommunen.
Andre sett: Saken for lagmannsretten (første gang) (LH-2023-89920)
Tingrettens resultat kunne ikke kommunen akseptere, og saken ble anket til lagmannsretten.
For lagmannsretten var saken enda mer spisset og kommunen gikk hardt ut i en juridisk laserstyrt presisjonsøvelse hvor fokuset var på dette med "ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet" (jeg var ikke tilstede under hovedforhandlingen, men skriver dette for litt ekstra piff). For kommunen var enig med tingretten – det å finne boliger til visse grupper i kommunen som trenger det, er absolutt en del av "ervervsvirksomheten eller dermed likestilt virksomhet." Men at noen tørrkoker en kjele og brenner ned boligen de leier av kommunen – det er ikke noe som er voldt i Rana kommunes "ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet."
Lagmannsretten sammenstiller problemstillingen – naturlig nok – litt bedre enn meg:
Spørsmålet for lagmannsretten er dermed om uttrykket "dermed likestilt virksomhet" omfatter situasjoner som den foreliggende, hvor kommunens rolle har vært å bidra til å sørge for bosted for flyktninger, eller om den stopper når boligen er tildelt
Lagmannsretten finner ikke noe klart svar på dette i forarbeidene til skadeerstatningsloven, ei heller – i kontrast til tingretten – finner lagmannsretten svaret i tidligere saker for domstolen som omhandler bestemmelsen. Etter å lagt vekt på blant annet reelle hensyn og kommunens mange ansvarsområder så lander lagmannsretten til slutt på at Gjensidige ikke kan kreve regress av kommunen da den skadevoldende handlingen ikke er voldt i kommunens "ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet" etter skadeerstatningsloven § 4-2. Lagmannsretten finner altså at det ikke foreligger et rettslig grunnlag for regress, og frifinner dermed kommunen fullt og helt.
Tredje sett: Saken for Høyesterett (første gang) (HR-2024-1146-A)
Saken ble anket av Gjensidige til rikets høyeste domstol, Norges Høyesterett.
Gjensidige sparer ikke på kruttet og fremmer for Høyesterett et flunkende nytt påstandsgrunnlag – glem skadeerstatningsloven! Vi i Gjensidige mener at denne loven ikke engang skal vurderes i denne saken. Ansvaret i denne saken følger fullt og helt av husleieavtalen og husleielovens prinsipper.
Førstvoterende, Høyesterettsdommer Bergsjø, liker det han hører fra Gjensidige. Etter en gjennomgang av tidligere dommer fra Høyesterett er det etter hans syn faktisk slik at skadeerstatningeloven § 4-2 som hovedregel ikke regulerer regressadgang i kontraktsforhold. Og i denne saken foreligger det jo en husleieavtale. Høyesterettsdommer Bergsjø kommer relativt raskt i dommen med sitt nådestøt til kommunen:
Jeg ser dette som et rent kontraktsrettslig ansvar som ingen andre enn kommunen kunne pådratt seg. Anvendelse av regressavskjæringsreglene i slike tilfeller ville grepet inn i den avveide risikofordelingen som husleiekontrakten og husleielovens bestemmelser bygger på. Etter mitt syn får ikke skadeserstatningsloven §§ 4-2 og 4-3 anvendelse i en slik situasjon.
Høyesterett konkluderer så enstemmig med at Gjensidiges regressadgang ikke er avskåret etter skadeerstatningsloven. Denne loven kommer jo ikke engang til anvendelse! Dette innebærer at lagmannsrettens avgjørelse er bygget på feil rettsanvendelse og at dommen må oppheves. Dermed sendes saken tilbake til lagmannsretten.
Fjerde sett: Saken for lagmannsretten (andre gang) (LH-2024-101128)
Med en rød strek i margen fra Høyesterett sendes saken tilbake til lagmannsretten. Innledningsvis i dommen legger lagmannsretten seg flat og understreker at skadeerstatningsloven ikke regulerer regressadgangen i denne konkrete saken. Regressadgangen følger dermed av husleieloven, husleieavtalen og ulovfestede prinsipper.
Saken for lagmannsretten er nå i all hovedsak blitt et utmålingsspørsmål, men lagmannsretten har fortsatt et par ess opp i ermet som skal sette denne saken i et nytt juridisk lys.
Du husker sikkert innledningsvis at Gjensidige hadde utbetalt ca. 8,4 millioner kroner i erstatning til boligeieren og at det ikke er et en til en forhold mellom forsikringsutbetalingen og det regresskrav Gjensidige kan kreve?
Lagmannsretten tar utgangspunkt i totalkravet på ca. 8,4 millioner kroner og kutter kravet med motorsag – kravet reduseres med 3,1 millioner kroner. Dette grunngir lagmannsretten blant annet med at eiendommen hadde gjenverdier og i tillegg reduseres kravet kraftig på grunn av den berikelsen det innebærer å få en helt ny bolig. Det erstatningsrettslige tapet som Gjensidige dermed kan få dekket er i følge lagmannsretten kun på ca. 5,2 millioner kroner.
Jeg ser for meg at Gjensidiges advokat, Vibeke Stiansen ristet litt på hodet når hun leste hvor kraftig lagmannsretten gikk til verks i forbindelse med reduksjonen, men kanskje tenkte hun at "greit nok, nå får vi ihvertfall litt igjen."
Men så leser hun videre. Det er mer. Mye mer.
For nå spiller lagmannsretten sitt ess: lemping.
Skadeerstatningsloven § 5-2 åpner nemlig for at ansvaret kan lempes (det vil si reduseres). Bestemmelsen åpner for dette av hensyn til f.eks. skadens størrelse, skyldforhold og forsikringsmuligheter. Lagmannsretten (kanskje som et lite stikk til Høyesterett) skriver i dommen at:
Regelen gir hjemmel for å lempe ansvar både i og utenfor kontrakt.
Ha!
Det skal sies at lagmannsretten understreker at spørsmålet om lemping ikke er helt klart i denne saken blant annet fordi Høyesterett konkluderte med at skadeerstatningsloven ikke kommer til anvendelse, men lempingsspørsmålet er et annet spørsmål og det faktum at også husleieloven § 2-14 åpner for lemping gjør at lagmannsretten mener det grunnlag for lemping i denne saken.
Ved den konkrete vurderingen legger lagmannsretten vekt på at tapet et stort, at kommunen ikke har mulighet til å forsikre seg mot slike skader og at det ikke var kommunen selv som foråraket skaden. Lagmannsretten mener disse forholdene sterkt taler for lemping:
…muligens så langt som til at kommunens regressansvar burde falle helt bort.
På dette tidspunktet i dommen tror jeg Gjensidiges advokat allerede hadde begynt å skrive på anken til Høyesterett…igjen.
Lagmannsretten henter seg inn igjen og påpeker at husleieavtalen vitterlig sier at kommunen skal være ansvarlig for tap som følge av skade. En lemping til null vil sette denne avtalen til side. Dermed konkluderer lagmannsretten med:
Etter lagmannsrettens mening er det ikke grunnlag for en så omfattende sensur av avtalen. Det ville i realiteten også være i strid med resultatet av Høyesteretts avgjørelse om regressadgang. På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at lemping bare bør skje med 50 %.
Av et krav på ca. 8,4 millioner kroner så kutter altså lagmannsretten kravet ned til ca. 5,2 millioner kroner. Deretter lempes kravet med 50 %. Gjensidige sitter da igjen med et krav og en dom mot kommunen på 2,6 millioner kroner.
Får vi et femte sett?
Ja. Vi får et femte sett.
Femte sett: Saken for Høyesterett (andre gang) (HR-2025-2081-A)
Etter fire runder i forskjellige instanser var det nå klart at Gjensidige kan kreve regress av kommunen. Det rettslige grunnlaget for et slikt krav følger dog ikke av skadeerstatningsloven, men følger av husleieloven og ulovfestede prinsipper om regress. Det er videre klart at Gjensidige må tåle en reduksjon i sitt krav på grunn av utmålingsreglene som gjelder i erstatningsoppgjør.
For Høyesterett var saken nå kun et spørsmål om ansvaret til kommunen kunne lempes eller ikke.
Høyesterett slår fast en del prinsipper som kan være viktige for fremtiden. For det første understreker Høyesterett at skadeerstatningsloven § 5-2 er en generell lempningsregel og kan komme til anvendelse også i kontraktsforhold. For det andre understreker også Høyesterett at det i praksis ikke er så stor forskjell på lempningsvurderingene som skal utføres i de to regelsettene, men at man som et utgangspunkt må vurdere den spesielle lovhjemmelen i husleieloven før man vurderer de mer generelle lempningsreglene i en sak som denne.
Etter å ha vurdert begge regelsettene, altså skadeerstatningsloven og husleieloven, understreker Høyesterett med at det rent overordnet skal være en relativt snever mulighet for lemping. Brukt på denne konkrete saken vurderer så Høyesterett momentene som skal til for at lempning skal bli aktuelt:
Er tapet uforholdsmessig stort, nærmest ikke påregnelig? Etter Høyesterett sin oppfatning er tapet innenfor det påregnelige ved en boligbrann. At det oppstår en boligbrann på grunn av tørrkoking finner Høyesterett heller ikke på noen måte utgjør et upåregnelig forhold.
Hva gjelder uaktsomhetens art og det faktum at det ikke var kommunen direkte som handlet uaktsomt finner Høyesterett ikke å legge vekt på. Det følger jo av leieavtalen at kommunen er ansvarlig for skader som påføres utleieboligen av deres fremleietakere – og det vil være dette som er relevant å vurdere når regresskravet fremmes som ledd i kontraktsforholdet.
Høyesterett finner heller ikke at en eventuell betaling fra kommunen i denne saken vil være uforholdsmessig økonomisk tyngende.
Et annet moment som blir vurdert er om kommunen har hatt mulighet til å tegne forsikring for slike skader på utleieobjektene. Selv om kommunen med all sannsynlighet ikke har hatt mulighet til å redusere sin risiko ved å tegne slik forsikring finner ikke Høyesterett å legge nevneverdig vekt på dette.
Samlet foretar Høyesterett følgende konklusjon:
Hovedformålet med regressadgangen er imidlertid å plassere et erstatningsansvar der det rettslig sett hører hjemme. Adgangen til å lempe et oppstått ansvar er snever, og lemping krever at et uavkortet misligholdsansvar vil være urimelig tyngende for skadevolder. Ut fra en samlet vurdering av tapets størrelse og forholdene ellers kan jeg ikke se at det i dette tilfellet er tilstrekkelig grunnlag for å lempe ansvaret
Game, set, match.
En glemt kokeplate og fem rettsrunder senere kan Gjensidige (delvis) konstatere seg som vinner av det som må sies å være norgeshistoriens lengste regressak.